Sider

09.10.2011

Livet i perspektiv


Roser i vannet utenfor Oslo Rådhus etter rosesermonien, 25.7.11
Fredag 22. Juli 2011 ble da en av de dagene vi kommer til å huske i lang tid fremover. Føltes litt slik som 11. september helt uvirkelig og tar litt tid før det virkelig synker inn hvor alvorlig det egentlig er…
Jeg har tidligere jobbet i regjerings kvartalet og noen av de tankene som streifet meg var, gudskjelov at det var sommertid for da slutter arbeidsdagen kl.15. Dessverre gikk det alikevel menneskeliv tapt, mange ble skadet og andre ble berørt.
Så kom opplysninger om angrepet på ungdom, AUF-leieren på Utøya. Hvordan kan noen være så kald blodige? Skyte løs på uskyldige og med den hensikten å drepe de…
Mine tanker går til alle de omkomne, skadde og pårørende. Har tent lys for dere.
Hvordan kan en få seg til og gjøre slikt? Hvordan kan mennesker få så liten verdi?

Roseseremonien utenfor Oslo rådhus, 25.7.11
En føler seg ganske liten her man sitter i sofaen. Hører og ser hva som har skjedd, veldig lite en får gjort i dette sekund. Noe vi kan bli flinkere til er å gi blod, om en har mulighet. Tenker også på at forebygging generelt sett i samfunnet og mer omtanke for hverandre. Her må vi stå sammen.
Roseseremonien utenfor Oslo rådhus, 25.7.11
Dessverre er det slike hendelser som skaper frykt som gjør at vi beskylder andre mennesker og skaper felleskap i hat og fordommer. Mitt håp er å se forbi dette og se hvert enkelt menneske for den de er. Selv om naboen er en “idiot”, trenger faktisk ikke kona å være det også. Vi er alle individer med egne valg.

Roseseremonien utenfor Oslo rådhus, 25.7.11
Noen ganger må en hendelse til for at en setter livet i perspektiv… dessverre. Denne helgen var full spekket med “viktige” morsomme voksen aktiviteter, som jeg virkelig følte at jeg trengte og hadde gledet meg til. Alt bare bleknet etter som opplysningene, bildene og hendelsene utvidet seg. Satt igjen med et savn av det jeg virkelig setter pris på, sønnen min.

Roseseremonien utenfor Oslo rådhus, 25.7.11
Kan være tøft til tider å ønske at en skal strekke til på alt. En ønsker jo å omringe seg med det en setter pris på. Og ikke minst bli satt pris på selv. Så nå sitter jeg her da, hva setter jeg pris på? Hva er viktig? Hva er det som gjør at jeg kan leve et rikt liv? (og da mener jeg ikke penger)
Familie, gode venner, alle de grunnleggende behov og glede er viktig. Viktig å se det positive i ting, glede seg over små ting og ikke ta alt fult så alvorlig i hverdagen. Ta en sjekk å se om er det virkelig så farlig? Hva er det verste som kan skje? Har det virkelig noe særlig konsekvenser? Slik som at barn skal få lov til å knuse egg til omeletten, hva er det verste som kan skje at det knuser? Du må tørke opp? At du må kjøpe en pakke ekstra med egg neste gang du er i butikken? Alt dette føles jo ut som små ting i dag etter at dødstallet nærmer seg 90 personer.

Lagt ut i Oslo sentrum etter rosesermonien, 25.7.11
Jeg har en tendens til å få en veldig medfølelse for andre, slik som når noen har gjort livet virkelig surt for meg klarer jeg allikevel å se det gode i de personene og kanskje noen ganger unnskylde de… De trenger jeg jo ikke bruke energi og krefter på.
Dessverre kommer man ikke overens med alle, men en må alltid kunne klare å omgås alle.

Lagt ut ved Stortinget t-banestasjon, 25.7.11
Det er heller ikke så viktig med gutter man møter som ikke viser den interessen en skulle ønske. Nederlag er heller ikke verdens undergang. Noen ganger passer man ikke sammen, sånn er det bare. Men, som i dag settes alt i et perspektiv og det kjennes ikke viktig å ha noen her, selv om kanskje det var det en skulle tro. En ønsker jo å være ønsket. Når en har gått igjennom ild og store slag de siste årene kjenner man at men egentlig har det veldig bra. Ved å møte noen er jo meningen å ha det enda bedre enn det en allerede har det. Å få seg type er vel egentlig ikke noe problem i seg selv. Men, en vil jo ha en som skiller seg ut i mengden og syntes at en er en ener.
Dessverre har terror angrep som mål å gjøre en utrygg i hverdagen, som en psykopat som henger over deg. Det er viktig når alt har roet seg å få det litt på avstand og sette det litt i perspektiv. En kan ikke gå rundt å være redd for noe en ikke vet om skjer, når det skjer og om det i det hele tatt skjer.
Sorg er en prosess som er nødvendig for oss å jobbe oss igjennom. Min prosess er å skrive.

Alt blir dekorert med roser, etter rosesermonien 25.7.11
Sitter nå og tenker på sykkeltimen jeg skal ha om noen timer, føler ikke for å smile og være glad. Vurderte å avlyse den, men skal heller dedikere timen til de som mistet livet og skal se om jeg klarer å lage en helt ny cd til timen min.
Min sønn, min familie og mine venner dere er uvurderlige!



Løven utenfor Stortinget etter rosesermonien, 25.7.11


Lagt ut roser etter rose seremonien, 25.7.11






Lagt ut etter rose seremonien i Oslo, 25.7.11



Min rose, lagt på Vestli 25.7.11


Skrevet av Lene Haga Skarnes 23. juli 2011
Lenker:
http://www.sinnetshelse.no/artikler/katastrofen.htm
http://www.fn.no/Temaer/Fred-og-sikkerhet/Terrorisme/Hva-er-terrorisme
http://lenehagaskarnes.blogspot.com/2011/10/spilleliste-til-sykkel-2-dedikert-til.html


Ingen kommentarer: